Innledning

Lovgivning

Armlengdeprinsippet

Opplysnings- og dokumentasjonsplikt (tidl. oppgavepliktig)

Konsekvenser og sanksjoner

Nærstående

Prisingsmetoder

Påslag / fortjeneste

Sentralisert konsernintern tjenestyting

Se SKD 071207 Retningslinjer for dokumentasjon av prisfastsettelsen ved kontrollerte transaksjoner og overføringer punkt 4.5.4 for informasjon om krav til sentraliserte tjenester og OECDs retningslinjer punkt 7.14.

En vurdering av om en sentralisert konsernintern tjeneste kan anses å ha vært ytet beror på om aktiviteten er av økonomisk eller kommersiell verdi for vedkommende mottakende enhet på en måte som styrker den forretningsmessige posisjonen. Avgjørende er om et uavhengig foretak ville vært villig til å betale for tilsvarende aktivitet eller eventuelt ville ha utført den selv.

En konkret vurdering av den enkelte enhets/stabs aktivitet og hva som belastes ut ved bruk av enten månedlige belastninger eller direkte faktureringer bør fremkomme av dokumentasjonen. Konsernets ulike typer av sentraliserte tjenester beskrives med en redegjørelse for innholdet av tjenesten og tjenestemottakers nytte av tjenestene.

Der en kostnadsbasert fordeling eller prissetting er benyttet redegjøres det for kostnadsgrunnlag, fordelingsnøkkel og eventuelt fortjenestepåslag. Dersom det ikke er anvendt fortjenestepåslag skal dette begrunnes. Se mer om fortjenestepåslag nedenfor.

Vurdering av hvorvidt en sentralisert tjeneste har vært ytet

Oversikten under gir noen eksempler på type aktiviteter som kan ytes sentralt og om denne tjenesten vanligvis skal belastes mottaker. Det må imidlertid alltid gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Type aktivitetSkal tjenesten belastes mottaker?
Tjenesten dekker et identifisert behov.Skal vanligvis belastes.
Tjenesten utføres utelukkende som følge av konsernenhetens eierinteresse.Belastes vanligvis verken fra morselskapet til datterselskapet eller motsatt vei (”eieraktivitet”).
Tjenesten dupliserer en tjeneste mottaker vanligvis utfører selv og duplisering er ikke kun midlertidig eller utført for å redusere risikoen for feilaktig forretningsmessig avgjørelse (for eksempel å innhente alternative juridiske betraktninger).Skal vanligvis ikke belastes.
Fordelen tilflyter mottaker indirekte som et resultat av at konserninterne tjenester er ytet til andre konsernenheter, for eksempel en analyse av om reorganisering av konsernet skal foretas, hvorvidt en enhet skal erverves eller deler av virksomheten skal legges ned.Skal vanligvis ikke belastes de som er indirekte berørt.
Mottar indirekte fordeler som kun kan tilskrives at enheten inngår i et større konsern, og som ikke er et resultat av noen bestemt aktivitet, for eksempel bedre kredittvurdering som skyldes at det er stilt garanti eller følger av konsernets gode renommé.Vanligvis kan dette ikke belastes de som er indirekte berørt, men man må se passiv tilknytning adskilt fra for eksempel aktiv markedsføring.
Sentraliserte tjenester i f.eks morselskapet eller tjenestesentral for konsernet og som gjøres tilgjengelige for konsernet (admin, finansielle tjenester, produksjonsbistand, innkjøp, distribusjon, markedsføring, personal mv).Vanligvis skal de belastes.
Selve tilgangen i seg selv kan anses som en tjeneste (morselskap eller tjenestesenter for konsernet som er tilgjengelig for utføring av tjenester som finansiell, teknisk, juridisk eller skattemessig rådgivning, ledelsesrådgivning, samt bistand til konsernenhetene til enhver tid og derfor har ansatte, utstyr o.l. tilgjengelig).Belastes dersom det er rimelig å anta at et uavhengig foretak ville pådratt seg et ”beredskapsutlegg” for å sikre tilgangen på tjenesten når behovet måtte oppstå. Vurderes ut fra om tjenesten har vært benyttet i en årrekke snarere enn kun i det året det foretas betaling for

Eieraktivitet

Aktivitet utført av et konsernselskap utelukkende på grunn av eierinteresse i en eller flere andre konsernselskap, det vil si i vedkommende selskaps egenskap av å være aksjeeier. Det innebærer aktiviteter som en uavhengig part stand-alone ikke ville vært villig til å betale en ekstern leverandør for, eller utføre selv.

Eksempler på eieraktivitet er kostnader ved å skaffe kapital og overordnet styring/ledelse av konsernet. I dette ligger vanligvis kostnader knyttet til konsernstyre og konsernledelse, konsernrapportering o.l. Den innsats datterselskapene yter i denne forbindelse (for eksempel ved rapportering til konsernet) belastes i utgangspunktet ikke morselskapet etter etablert praksis blant store konsern i Norge.

Direkte eller indirekte metode

Ut ifra hvert enkelt tilfelle vurderes det om belastningen skal baseres på en direkte eller indirekte metode.

Direkte metode

Kostnader som kan henføres til ett konsernselskap eller forretningsområde direkte. Mottaker av tjenesten faktureres for identifisert, faktisk ressursbruk. Brukes når tjenesten ikke er sporadisk eller marginal da den enkelt fastslår hvilke tjenester som har vært ytet og grunnlaget for belastningen. Her kan for eksempel timeregistrering og en estimert timekostnad for ressursene benyttes. Dersom tilsvarende tjenester ytes eksternt vil markedspris være den enkleste prismetoden, eventuelt justert for forskjeller knyttet til for eksempel risiko. Alternativt estimeres en timekostnad basert på kostnader knyttet til ressursen (direkte og indirekte personalkostnader). Påslag/margin tillegges etter en vurdering av hvilke funksjoner som utføres, eiendeler som medgår og risiki som tas.

Indirekte metode

Den indirekte metoden benyttes når enten verdien for mottaker ikke lar seg kvantifisere annet enn på omtrentlig eller estimert basis eller når separat registrering og analyse av de relevante tjenesteaktiviteter ville innebære administrativ innsats av et omfang som ville være uforholdsmessig relativt til vedkommende aktivitet. Metoden må medføre et resultat som er konsistent med det sammenlignbare uavhengige foretak ville akseptert for å kunne anvendes.

Dette er typisk kostnader som gjelder hele konsernet/flere konsernselskap, men belastes kun ett konsernselskap fra ekstern leverandør. Fordelingen av kostnaden på de øvrige konsernselskap eller kostnadsområder gjøres ved hjelp av fordelingsnøkler, som for eksempel omsetning, antall ansatte, antalle brukere av en løsning og lignende. Grunnlaget kan være ekstern kostnad, direkte og indirekte personalkostnader med videre avhengig av hvilken aktivitet det gjelder. Hva som er en god fordelingsnøkkel vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Ved bruk av en indirekte metode må det tjenesteytende foretaket utarbeide og fremlegge en oversikt over kostnadsgrunnlaget som fordeles eller faktureres. Kostnadsgrunnlaget kan typisk være personalkostnader, lokalkostnader, andre driftskostnader, avskrivninger av driftsmidler som benyttes o.l. Det må redegjøres for hvilken vurdering som er gjort når foretaket har tatt stilling til hvilke kostnader som skal viderebelastes nærstående, fordelingsnøkler, metoden som er valgt. Det skal også begrunnes om kostnadsgrunnlaget skal tillegges et fortjenestepåslag eller ikke, samt størrelsen på et eventuelt påslag. Se Sentralisert konsernintern tjenesteyting - bruk av indirekte metode.

Det mottagende foretaket skal gi en oversikt over kostnadsgrunnlaget, anvendt fordelingsnøkkel, fortjenestepåslag som eventuelt er lagt til kostnadene og i tillegg skal foretaket redegjøre for sin forventede nytte av de tjenestene som mottas iht skatteforvaltningsforskriften § 8-11-8.

Utlegg som viderefaktureres

Utlegg er kostnader som belastes rett videre uten "bearbeiding". Det må trekkes en grense mot hvilke kostnader som naturlig inngår i en kostnadsbase ved levering av tjenester og hva som kun er utlegg på vegne av andre. Merk at det er kan være en skattemessig risiko knyttet til det å skille ut for mye av kostnadsbasen og behandle som utlegg som belastes videre uten påslag. Det skal ved viderefakturering av utlegg i utgangspunktet ikke legges på et påslag for å unngå "margin stacking" (påslag på påslag). Fordeles ut direkte i henhold til faktisk ressursbruk eller medgått tid.

Felles eiendeler

Aktiva som er anskaffet av et selskap, og som brukes i felleskap med flere konsernselskap, bør vanligvis belastes brukerne etter antatt bruk og i henhold til armlengdeprinsippet. Det er særlig viktig å være oppmerksom på immaterielle eiendeler i denne forbindelse. Bruken av immaterielle eiendeler som varemerker, dataprogram, goodwill o.l er det som ofte skiller foretaket fra konkurrentene. Vurdering av om noen skal belastes for bruk av annen parts eiendel gjøres ut ifra en total betraktning av hvem som sitter med risikoen knyttet til investeringen. Det må vurderes om det skal være med et påslag. Belastning starter når eiendelen tas i bruk.

Overføring av eiendomsretten/rettigheten til bruk av en eiendel til et annet konsernselskap skal også gjøres til armlengdes pris.

Prisingen for eiendeler bør ta hensyn til både den overførende og mottakene parts perspektiv. Fra den overførende parts perspektiv tilsier dette hvilken pris et sammenlignbart uavhengig foretak vil være villig til å overføre retten eller bruken av vedkommende eiendel til. Fra mottakene parts perspektiv kan et sammenlignbart uavhengig foretak være villig eller uvillig til å akseptere nevnte pris, avhengig av den verdi og nytte eiendelen har for mottakene parts virksomhet. Det foretas i slike transaksjoner en analyse av mottakene parts nytte og andre faktiske forhold og omstendigheter som påvirker prisingen mellom uavhengige parter. I den grad investeringskostnaden og dertil hørende avskrivninger av eiendelen benyttes som grunnlag for belastningen skal det gjøres et påslag for eiers risiko og utførte funksjoner i forbindelse med denne eiendelen. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle basert på en vurdering av hvilke funksjoner som utføres, eiendeler som medgår og risiki som tas.

Prising av sentraliserte konserninterne tjenester

I praksis er det tre av metodene som nevnt i Se SKD 071207 Retningslinjer for dokumentasjon av prisfastsettelsen ved kontrollerte transaksjoner og overføringer punkt 4.7.2 som kan benyttes for å fastsette prisen på konserninterne tjenester:

  • Sammenlignbar ukontrollert pris-metoden (SUP)
  • Kost-pluss metoden
  • Transaksjonsbasert nettomargin metoden (TNMM)

SUP-metoden er den mest direkte og pålitelige måten å anvende armlengdeprinsippet på, men det er ofte lignende tjenester ikke utføres for eller det blir kjøpt av en uavhengig part. Det er som regel derfor kost-pluss metoden anvendes. Denne metoden brukes typisk der den aktuelle transaksjonen involverer begrensede funksjoner og lav risiko slik at kostnadene gjenspeiler verdiskapningen. Denne metoden anses ifølge OECD's retningslinjer å antakeligvis være den mest nyttige metoden i slike tilfeller.

Fortjenestepåslag

Det skal i utgangspunktet beregnes et fortjenestepåslag når det faktureres for konserninterne tjenester, men internasjonal litteratur vedrørende internprising åpner for at konserninterne tjenester kan faktureres uten påslag.

Påslaget er betaling for de funksjoner, risikoer og eiendeler som tjenesteyter bidrar med i forbindelse med leveransen av varen/tjenesten. Utlegg som viderefaktureres vil ofte ikke skulle ha påslag da det ikke er gjort en "bearbeiding" av innsatsfaktoren(e).

OECDs retningslinjer punkt 7.33-34 åpner for at det i enkelte tilfeller kan unnlates påslag i belastningen av tjenestemottaker. Eksempler som gis er blant annet:

  • direkte utlegg - den konserninterne tjenesteyter fungerer som mellommann
  • markedspris for tjenesten er lavere enn kostnader tjenesteyter har
  • en uavhengig virksomhet etter spesifikke forretningsstrategier kan tilby tjenesten uten fortjenestepåslag
  • en kost/nytte vurdering indikerer at ekstra forventet skatteproveny ved å legge til et påslag ikke rettferdiggjør den ekstra kostnadsmessige og administrative belastningen som en beregning av påslag vil påføre (OECD punkt 7.37)

I tillegg vil det ikke belastes et fortjenestepåslag i forbindelse med kostnadsbidragsordninger som er nærmere omtalt i skatteforvaltningsforskriften § 8-11-6 nr. 4 og SKD 071207 Retningslinjer for dokumentasjon av prisfastsettelsen ved kontrollerte transaksjoner og overføringer punkt 4.5.6.

Påslaget størrelse

I henhold til "The EU Joint Transfer Pricing Forum sin rapport fra 2011" og OECD er det for denne type "low value-adding" tjenester som konserninterne tjenester anses å være, viktigere å sikre en passende kostnadsbase. I den grad det er hensiktsmessig å bruke påslag, skal dette påslaget normalt være beskjedent, og det ligger vanligvis i intervallet av 3-10 %, og ofte på rundt 5 %. Dette er imidlertid avhengig av fakta og omstendigheter i den enkelte situasjon.

Verktøy

I dib finner du et verktøy som viser deg nøkkeltall for både egen bransje og konkurrenter kalt Regnskapsanalyse. Dette kan være et godt verktøy for å finne påslagets størrelse.

Stikkord: avtale konserninterne tjenester, internfaktura, salgsdokumentasjon, salgsdokument, transfer pricing, internprising

Rentebegrensning

Aktuelle maler

Land-for-land-rapportering

Andre verktøy og øvrig informasjon

Merverdiavgift ved interessefelleskap

BEPS

CCCTB - Common Consolidated Corporate Tax Base