Bolig til vanskeligstilte og flyktningebolig
Utgifter til flyktninger/asylsøkere og andre vanskeligstilte
Det å stille bolig og/eller inventar og utstyr til disposisjon for beboere/flyktninger kan ofte være en del av kommunenes sosialhjelpsvirksomhet og en del av integreringsarbeidet i kommunene.
Det betyr ikke at det kan kreves mva-kompensasjon på utgifter til slikt utstyr eller på kommunens utgifter til bolig for denne gruppen eller for andre vanskeligstilte som ikke kan skaffe seg egen bolig.
Etter kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr. 3 er det et generelt unntak fra kompensasjonsretten ved utleie av fast eiendom.
Bakgrunnen er at kommunen ellers ville kunne få en konkurransefordel i fohold til private utleiere. Dette konkurransehensynet vil også gjøre seg gjeldende for inventar og utstyr som stilles til disposisjon. Det foreligger derfor ikke rett til kompensasjon for mva på inventar og utstyr som stilles til disposisjon for beboere de selv leier ut til.
En annen begrunnelse for at ikke kommunen skal kreve mva-kompensasjon for utlegg for utstyr til flyktninger/asylsøkere (eller andre sosialhjelpsmottakere) er at dette i mange tilfeller gjøres i stedet for en sosialhjelpsutbetaling (art 470) til en innbygger etter behov. I slike tilfeller vil jo mottaker av stønaden selv gå til innkjøp av nødvendige anskaffelser og må betale mva på disse uten å kunne kreve avgiften refundert fra staten.
Dersom kommunene bistår med inventar og utstyr til beboere/flyktninger og andre vanskeligstilte som ikke kan skaffe seg egen bolig, faller muligheten til å kreve mva-kompensasjon for inngående mva ved anskaffelsen, utenfor kompensasjonsordningen. Dette må imidlertid ikke forveksles med kommunens ansvar etter barnevernloven § 3-4 for drift av botiltak for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere, hvor det ikke skjer utleie og kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr. 3 derfor ikke får anvendelse (jf. MVA-håndboken kap. 23.5.5.)
Det er kun anskaffelse av varer og tjenester som benyttes i kommunens virksomhet for å kunne yte tjenesten, som faller inn under kompensasjonsberettiget virksomhet, jf. Finansdepartementets fortolkningsuttalelse vedrørende sosiale ytelser:
"...Likevel antar departementet at slike anskaffelser kan anses til bruk i virksomheten dersom det foreligger et vedtak om dette fattet av sosialtjenesten på sosialt grunnlag. For regninger som kommunen ikke er direkte debitor for, antas kompensasjonsordningen ikke å gjelde. Dette skyldes kontrollhensyn. Dersom sosialkontoret eksempelvis, ut fra et vedtak av sosialtjenesten, dekker strømregningen rettet til en sosialklient/beboer av en kommunal bolig, vil kommunen følgelig ikke få kompensert merverdiavgiften. Kompensasjonsordningen gjelder heller ikke dersom sosialkontoret gir sosialklienten penger slik at han/hun selv kan gå til innkjøp av det nødvendige til livsopphold."