Klassifisering

Å vurdere om en kostnad relatert til et balanseført driftsmiddel er vedlikehold/reparasjoner eller påkostninger kan være vanskelig. Regnskapsmessig skal en anskaffelse relatert til et balanseført driftsmiddel aktiveres i balansen dersom den øker anleggets fremtidige inntjeningsevne i forhold til tidligere forventninger, se Ot. Prp. nr. 42 (1997-98) Kapittel 7.3.3.

Vedlikeholds- og påkostningsutgifter skal balanseføres dersom det er sannsynlig at utgiftene vil generere fremtidige økonomiske fordeler for selskapet og utgiften kan måles pålitelig.

NRS 8 definerer påkostninger som utgifter som fører til at de framtidige økonomiske fordelene (kontantstrømmene) øker i forhold til det som ble lagt til grunn ved anskaffelsen. Det betyr at utgifter som fører til at driftsmidlet blir i en bedre stand enn da det var nytt for foretaket, er påkostninger. Dessuten er slike utgifter påkostninger når de endrer de gjenstående kontantstrømmene for eiendelen positivt i forhold til det som ble lagt til grunn ved anskaffelsen av driftsmidlet, selv om driftsmidlets fysiske stand ikke blir bedre enn når det var nytt for foretaket.

Når det gjelder regnskapsmessig behandling av vedlikehold og påkostning, så har norsk praksis i stor grad vært å kostnadsføre dette i den grad det ikke øker kapasiteten på anleggsmidlet eller medfører at anleggsmidlet fremstår i en bedre stand enn det relative standardnivået når anleggsmidlet ble anskaffet. Behandlingen har også i stor grad vært påvirket av de skattemessige reglene på området. Se mer om dette i Vedlikehold og reparasjon av bygg og anlegg i næring.

Hovedregelen under IAS 16 er at anleggsmidlet skal dekomponeres, slik at ved utskiftninger av komponenter fjerner man den utskiftede komponenten fra anleggsregisteret og balansefører den nye som ved anskaffelse av anleggsmiddel. Eventuell resterende balanseført verdi på den gamle komponenten skal kostnadsføres på utskiftingstidspunktet gjennom en gevinst- og tapsberegning.

I de tilfeller der man ikke har foretatt tilstrekkelig dekomponering, og man derfor ved utskiftningen ikke klarer å identifisere den historiske kostprisen for den utskiftede komponenten, må utskiftingen innenfor IFRS regnskapsføres etter IAS 16.70. Dette innebærer at man bruker kostprisen på erstatningskomponenten som kostpris på den utskiftede komponenten. Deretter justeres denne kostprisen med akkumulerte avskrivinger for å komme frem til et estimat på resterende regnskapsmessig verdi på utskiftingstidspunktet.

Løsningene etter IAS 16 som er beskrevet ovenfor anses å være innenfor det som er tillatt etter god regnskapsskikk, jf. NRS(V) Anvendelse av IFRS-løsninger innenfor god regnskapsskikk.

Stikkord: kmva, reparasjon

Påkostning på leide driftsmidler

Små foretak