Kort oppsummert
Hva er viderefakturering?
Viderefakturering kan være aktuelt i kundeforhold, prosjekter, utleieforhold, kontorfellesskap, leasingforhold, sameie/fellesforetak, hos speditører og i konsern.
I praksis benyttes begrepet i tilfeller hvor en part (A) mottar foretar en anskaffelse av en vare/tjeneste, som skal belastes et annet rettssubjekt (B). Denne faktureringen kan enten være A sin omsetning eller det kan være at A har foretatt et utlegg på vegne av B. Det sentrale er derfor å vurdere om A har omsatt det som viderefaktureres til B. Det er naturlig å ta utgangspunkt i avtale mellom partene om det foreligger, men det er realiteten i transaksjonen som er avgjørende i en slik vurdering. Dette påvirker mva behandlingen hos både den som fakturerer og den som er mottaker av faktura.
Eksempler på kostnader som ofte viderefaktureres:
- innkjøp i morselskap, som skal belastes selskaper i konsernet
- gårdeiers fordeling av felleskostnader som strøm, renhold, renovasjon, snøbrøyting
- tilpasning av lokaler for leietaker
- reisekostnader som fly, tog, buss, hotell, diett, kjøregodtgjørelse
- kostnader knyttet til underleverandører som benyttes i leveranse
- lønnskostnader
- toll, innførselsmerverdiavgift, behandlingsgebyr
- emballasje, porto, frakt, telefonkostnader, utgifter til litteratur og kontorrekvisita
- gebyr vedrørende ansvarsrett ved oppføring av bygg
Viderefakturering kan deles opp i fire hovedkategorier som er nærmere omtalt nedenfor. Type kategori har betydning for merverdiavgiftsbehandlingen og om kostnaden skal resultatføres eller balanseføres. Det må derfor foretas en konkret vurdering av avtalens innhold og realiteten i transaksjonen i hvert enkelt tilfelle for å konkludere hvilken mva behandling og regnskapsføring som er korrekt. Les mer om vurderingsmomenter under avsnittet "Foreligger det omsetning eller ikke?".
- Omkostninger ved omsetning
- Kostnadsdeling
- Utlegg i eget navn
- Utlegg i oppdragsgivers navn
Skattedirektoratet har i uttalelse i november 2024, SKD 041124 redegjort for hva som kjennetegner de tilfeller hvor viderefakturering (omsetning) skal finne sted, samtidig som grensen trekkes mot utlegg og kostnadsdeling, hvor slik fakturering ikke er aktuelt. Innhold og meninger som er uttrykt fra Skattedirektoratet i uttalelsen er innarbeidet i temaer, der det er relevant.